Etter en snartur til Gullkysten for å hilse på vårt nye barnebarn, prinsesse Tirill, var vi tilbake i båten sent fredag kveld, klare for å legge avgårde lørdag morgen.
Lørdagen opprant med sørlig kuling og lavt skydekke, og vi skjønte fort at dette kom til å bli en slitsom dag. Det regnet og blåste hatter og høy, samtidig som sjøen rotet seg skikkelig til. I det vi kom ut på Breiangen med retning Bastøya, økte det på til stiv kuling, og tankene gikk til stambaren på Samos, der kelnerne løp hysterisk rundt for å redde parasollene når vindstyrken passerte mild bris. Det var egentlig der vi skulle vært nå, med en parasolldrink ved bassenget og siste boka til Jo Nesbø oppslått på side 26.
Det ble med tanken. I det vi passerer Bolærne sa gummibåten takk for seg. Ei voldsom byge løftet den fra sitt våte element, slengte den opp i lufta, og slet festene rett av. I det vi snur oss for å se hva som var på ferde, så vi den forsvinne, kast i kast bortover vannet, for så å slå seg til ro opp ned mer enn 100 meter fra båten.
Mann-over-bord aksjon ble straks satt i gang, og etter 20 strabasiøse minutter ble rømlingen på nytt koblet til moderskipet, og ferden kunne fortsette.
Ro og harmoni preger Dilte-Petter her
Vi satte etter hvert kursen innaskjærs, og kom etter nok en time fram til Mågerø Marina ved innløpet til Vrengen-sundet, nordøst på Tjøme. Velvillige hender tok tampen i det vi legger til, og vi kunne puste ut. Første etappe på veien mot Orknøyene er et faktum.
